Little Norway ble starten og grunnlaget for norske flystyrker i utlandet. Jagerskvadronene ble etterhvert samlet på flybasen North Weald i Essex­ til det som i RAF ble kalt No. 132 «Norwegian» Wing.

NORSK FLYGNING

1940–1945

LUFTFORSVARET BLE 3. FORSVARSGREN

«Vårt flyvevåpen er en illusjon. Den ansvarlige instans som i dag vil beordre våre flyvevåpen til kamp med det materiell og den trening våre flyvere har, oppfordrer vår flyverungdom til det rene selvmord».

Ole Reistad, kjent idrettsmann, hærflyver og formann i Norsk Aero Klubb, uttrykte seg klart, direkte og offentlig i avisene i 1930-årene.

Og det sto skremmende dårlig til. Flertallet på Stortinget var ikke forsvarsvennlig, trodde på fred, nøytralitet og Folkeforbundets evner som konfliktløser.

Riktignok begynte realitetene å demre like før krigsutbruddet og pengepungen ble åpnet: Hæren fikk i all hast bestilt tilsammen 60 Curtis Hawk 75 jagerfly og 36 Douglas 8A-5 toseters lette bombe- og angrepsfly fra USA. Marinen fikk kontrahert 24 Northrop N-3 PB patrulje/bombefly.

Men å etablere en effektiv flystyrke tar tid – selv med den tids standard. Av de nevnte bestillingene var bare et fåtall av Curtis-jagerne levert til Norge 9. april 1940. Ingen av disse var operative. De ble tatt som tysk krigsbytte og de fleste solgt til Finland.

De andre flyene ble senere levert til de norske styrkene som etter at kampene i Norge var over, kjempet videre utenfor Norges grenser.

Da Norge ble angrepet var Luftwaffe fullstendig overlegen. Men Norge kjempet med det lille man hadde. Mest effektive var kampene i Nord-Norge, etterhvert forsterket med fly fra Syd-Norge som tok seg nordover, samt britiske fly som kom til hjelp. Men det ble et nederlag.

Gloster Gladiator
De eneste noenlunde moderne kampflyene Norge hadde 9. april 1940 – hvis man skal uttrykke seg velvillig – var Hærens syv operative Gloster Gladiator jagerfly på Fornebu. Når de første meldingene om fremmede fly kom, trodde flyverne der at det var «vanlige» grensekrenkelse som det hadde vært mange av.

Da de hørte hva som skjedde lenger ute i Oslofjorden, ble det imidlertid klart at dette var mer alvorlig. Og da den tyske flystyrken på rundt 70–80 fly nærmet seg Oslo, var de syv Gladiatorene i luften for å møte dem. Det må ha vært et overveldende syn for de norske flyverne…

De norske flyene skjøt ned fire tyske fly og skadet flere. Ildgivning fra luftvernstillinger på bakken gjorde også sitt. Kampene på Fornebu bidro sammen med Oscarsborgs senkning av «Blücher» til å sinke tyskernes okkupasjon av Oslo.

Little Norway
10. november 1940 ble, etter iherdig militær og politisk innsats, treningsbasen Little Norway – med offisielt navn Flyvåpnenes Treningsleir (FTL) – åpnet i Toronto i Canada. Men selv før åpningen hadde man begynt med trening av flyvere på flyplassen Island Airport som ligger på en øy like utenfor Toronto havn.

Selve forlegningen ble etablert på fastlandet, der det den dag i dag vaier norsk og canadisk flagg ved minnestenen i det som nå er «Little Norway Park».

Little Norway ble starten og grunnlaget for oppbyggingen av norske flystyrker i utlandet. I januar 1941 overtok Ole Reistad – som i april ble gitt midlertidig grad av major – kommandoen.

En liten parentes: Det norske systemet for gradering av operativt personell i luftststridssyrkene, under og like etter krigen, var både foreldet, langsomt og byråkratisk, og skapte mange gnisninger.

Populær sjef
En mer populær sjef enn Ole Reistad kunne ikke Little Norway fått. Han var, som Vera Henriksen skriver i bind to av «Luftforsvarets historie»:

«Populær blant guttene, hederlig, rettskaffen, liketil, kvikk i replikken og med ekte omsorg for sine folk».

Little Norway som – på grunn av voksende virksomhet i Toronto – i 1943 ble flyttet til Muskoka rundt 16 mil nord for Toronto, utdannet under krigen vel 2500 norske flysoldater – flyvere, navigatører­, telegrafister, teknikere og andre.

Opplæringen fulgte den britiske Commonwealth Air Training Plan, og norske gutter gled greit inn i alliert struktur. Det mest brukte treningsflyet i Little Norway var amerikanskproduserte Fairchild Cornell.

I dag er det kun to [utvidet til tre etter 2012 luftdyktige maskiner av denne typen i Europa. Den ene flys av Veteranflygruppen i Nedre Romerike Flyklubb på Kjeller.

Nesten ett flyvåpen
Da treningsleiren Little Norway ble etablert, fikk den som nevnt navnet FTL (Flyvåpnenes Treningsleir). Man innså at våre svært begrensede luftstyrker ikke kunne drive effektivt hver for seg. Men selv om det britiske flyvåpenet (RAF), som ble vert og forbilde for våre flystyrker under krigen, hadde blitt en egen forsvarsgren allerede før slutten av første verdenskrig, skjedde ikke dette for Norges vedkommende før Luftforsvaret – ved kongelig resolusjon av 10. november 1944 – ble opprettet som en tredje forsvarsgren.

Ikke desto mindre ble Hærens og Marinens flyvåpen i mars 1941 organisert i én felleskommando i London: Flyvåpnenes Felleskommando (FFK), med daværrende kommandørkaptein Hjalmar Riiser-Larsen som sjef og daværende major Bjarne Øen – senere etterfulgt av daværende major Birger Motzfeldt – som stabsjef.

Den første operative norske skvadronen på fremmed jord som tok opp kampen mot nazistene, var 330 skvadron (som en del av RAFs Costal Command). Dette var en ren marineskvadron. Under meget tøffe forhold fløy de enmotors Northrop-flyene fra baser på Island allerede i 1941, flymaskiner som var bestilt allerede før krigsutbrudet.

Senere i krigen opererte skvadronen tomotors Catalina flybåter og store firemotors Short Sunder­land flybåter. Verdens eneste gjenværende Northrop N-3 PB finnes idag hos Forsvarets flysamling på Gardermoen.

Et av de gedigne Sunderland-flyene som 330-skvadronen fløy, er utstilt på RAF-museet på Hendon i London. Skvadronens motto var og er meget passende: «Trygg havet».

Topp skvadroner
De norske skvadronene som fikk mest oppmerksomhet var imidlertid de to jagerskvadronene, 331 opprettet i juli 1941 og 332 opprettet i januar 1942.

De høstet mye positiv omtale og ble etterhvert, sammen med andre skvadroner, samlet på flybasen North Weald i Essex til det som i RAF ble kalt No. 132 «Norwegian» Wing.

Etter invasjonen i Nomandie ble de overført til kontinenet for å gi støtte til fremrykkende bakkestyrker. (For levende innblikk i livet til norske jagflyvere under krigen, anbefales journalist Cato Guhnfelds bokverk «Spitfire Saga». Foreløpig er tre av i alt seks [syv per 2018. red. anm.] bind utgitt.)

Neste norske skvadron, 333, under ledelse av den legendariske marineflyveren og tidligere sjefsflyveren i DNL, Finn Lambrechts, ble egentlig til i «stillhet» før den ble offisiell: Først med en Catalina-avdeling med oppdrag på norskekysten, senere også tilført britenes mest avanserte tomotors angrepsfly, Mosquito.

Men i mai 1943 ble den offisiell med en A-flight med Catalina-fly og en B-flight med Mosquito. Mot slutten av krigen ble B-flight skilt ut som egen skvadron – 334.

I tillegg til dette fløy norske flyvere under krigen en egen «sivil» transportavdeling – Stockholmsruten – som holdt forbindelsen mellom Storbritannia og Skandinavia. Og flere nordmenn kjempet i allierte – ikke norske – flyavdelinger.

Lille Norge – ikke alene
I mai 1945 jublet et fritt Norge: Seier'n er vår! Men vi hadde også lært noe vesentlig:

I forsvarssammenheng er det lite lille Norge kan gjøre alene. Og ser vi på status ved krigens slutt var ikke Luftforsvaret tallmessig imponerende. Mannskapet var 1101 offiserer og sersjanter,  474 korporaler og menige, pluss et kvinnekorps på 63.

Flyparken besto av 36 Spitfire jagerfly, 10 Mosquito jagerbombere, 10 Sunderland flybåter, tre Catalina flybåter, syv Lodestar og syv DC-3 Dakota transportfly, åtte Norseman kommunikasjonsfly, pluss en del skole- og treningsfly.

Under krigen tok Luftforsvaret knekken på 252 tyske fly pluss 42 sannsynlige, og skadet sterkt 151. I tillegg ble fem fiendtlige ubåter bekreftet senket, mens tre var registert som antagelig senket og 10 som skadede. Egne tap var 288 mann.

Tekst: Tor Richvoldsen har hatt utsjekk
på nær 30 flytyper og fløyet i over 50 år.

---

Bli med i Flybataljonen og støtt DIN lokale flyplass!

Meld deg inn i dag!

http://airbattalion.com

Se bilder fra Kjeller Aerodrome på Flickr.

Se bilder fra AeroNorge på Flickr.

Europa Nostra med opprop i Det europeiske kulturarvåret 2018.

KULTURARV FOR EUROPAS FREMTID

Europas kulturminneår 2018 markerer et vendepunkt i Europas stadig økende kulturarvbevegelse. Vi må bruke på denne satsingen til å erkjenne og videreføre vår felles kulturarvs positive kraft og våre felles verdier for å binde sammen Europas innbyggere og samfunn, og for å gi en dypere mening til hele det europeiske prosjektet. Tidspunktet for handling er nå!

Oppropet fra Berlin ble presentert 22. juni 2018 på European Cultural Heritage Summit i Berlin. Tre organisasjoner var vertskap for møtet, nemlig EUROPA NOSTRA – kulturarvens stemme i Europa, Den tyske kulturarvkomiteen (DNK) – som koordinerte det europeiske kulturminneåret i Tyskland og Den prøyssiske kulturarvstiftelsen (SPK), basert i Berlin.

Les hele oppropet fra Europa Nostra.